Kortprosa, mikroprosa eller flash fiction er korte tekster, maksimum 1000 ord. De kan være fortellende, som noveller, men går like gjerne i retning av poesi.

Nullstill

Tidsmonsteret

Nullstill

 

De to spillerne betrakter en verden i krig. Overalt er det rykende ruinhauger fulle av død og hat, fortvilelse og tapt håp. Det blir uutholdelig å se på. «Vi starter på nytt og tar bort krig,» sier de.

 

Verden er på plass igjen. Snart er den en sydende pøl av gift som ingen kan overleve. Tragedien overvelder spillerne enda en gang. «Vi starter på nytt og tar bort forurensing,» sier de.

 

Verden begynner på nytt. De tobeinte vesenene formerer seg i et eksponentielt tempo, og snart er det ikke mat nok. Sult og ød og kannibalisme er overalt. «Vi starter på nytt og tar bort overbefolkning,» sier de.

 

Denne gangen opphøyer et fåtall tobeinte seg til herskere. De tvinger artsfellene sine til å bygge palasser der de selv fråtser hinsides all fornuft. Fråtsingen blir til overgrep, brutalitet og sadisme, og slavene lever i de usleste kår. «Vi starter på nytt og tar bort slaveri og undertrykking,» sier de.

 

En verden oppstår der de tobeinte lever i harmoni med planeten og konsentrerer seg om kunst, vitenskap og filosofi. Men så tar hedonisme og grådighet over og samfunnet bryter sammen. Sykdom og vold er i ferd med å utslette de tobeinte. «Vi starter på nytt og tar bort grådighet og nytelsessyke,» sier de.

 

Spillerne setter verden i gang for sjette gang. Fra de var små har de hørt at alle gode ting er seks. De tobeinte avdekker universets skjulte strukturer bit for bit, og lærer seg å omgå fysiske lover. Utviklingen akselererer, helt til det umulige skjer.

 

Fra en av universets tommeste lommer ser de to spillerne galaksene bli borte og dukke opp igjen på helt nye steder. Det blir mørkt og energien forsvinner i spillrommet deres. «Det er det råeste settet vi har vært med på,» sier de.

​

© Copyright Jørn Arnold Jensen 2022

​

​

​

​

Tidsmonsteret

 

Tidsmonsteret og universet ble født samtidig. På samme tid. Tikk-takk.

Tidsmonsteret er umettelig. Tidsmonsterets energiform er tid, det må skaffe stadig mer tid for å holde universet sammen, fra det store smellet til alt en dag står stille.

 

Tikk-takk. Skulle Tidsmonsteret gå tom for kraft, eksploderer den fjerde dimensjonen og kaos vil herske. Alternative universer løsner fra sin forankring, ulike fysiske lover virker på samme tid, på samme sted. Kaos går over til inferno.

 

Derfor stjeler Tidsmonsteret tid, fra alt og alle. Tidsmonsteret er ingen ubetydelig liten tidstyv, på samme måte som folk og hendelser hefter oss i hverdagen. Tidstyver, sier vi, og mener mennesker som prater for mye, forklarer for mye, ber om for mye, forlanger for mye, selger for mye, bestemmer for mye. Tidstyveri, sier vi om forsinkede tog, lange møter, bilkøer, sikkerhetskontroll, byråkrati. Det er for ingen ting å regne mot Tidsmonsteret.

 

Tidsmonsteret suger tida ut av oss, som marg fra kjøttbein, helt til det ikke er noe igjen. Tidsmonsteret sørger for at tida går fortere og fortere med årene. Forrådet av tid renner ut, som sand drysser ned i timeglasset, fortere og fortere. Det skåner ingen. Tikk-takk.

 

En sjelden gang jafser Tidsmonsteret over altfor mye. Da må det gulpe opp en håndfull tid eller to. Disse håndfullene er de gylne øyeblikkene, de intense stundene, når vi lever sterkere enn ellers.

 

Vi prøver å rane tilbake tid fra Tidsmonsteret med opplevelser, vi stopper opp for å sanse, vi dykker inn i nået. Men det vi raner tilbake, er noen ørsmå tidsgram. Tidsmonsteret er ustoppelig, grådig, drevet av desperasjon. Plutselig raner han deg for all tid. Tikk-takk.

​

© Copyright Jørn Arnold Jensen 2022