Gjenkomst kan bestilles fra LIV forlag og i nettbokhandlerne.
«Det var lenge siden jeg leste en bedre samling norske science fiction-noveller, medregnet de som utkom i norsk science fictions storhetstid på 1970-, 80- og 90-tallet [...] Gjenkomst viser at vi har fått en ny, betydningdfull sf-forfatter her i landet. Måtte han skrive mange bøker.» - Cato Pellegrini i Nye Nova
«Fin samling sci-fi-noveller med imponerende bredde. Noen mer fascinerende enn andre, og flere har potensial til å være fulle romaner. Favorittene er Vaktskifte og Domi» – Daniel Milford på Goodreads
«En fortrinlig novellesamling ... der formår at give udmærkede læseopplevelser» – PROXIMA, dansk science fiction-tidsskrift, nr. 104.
« ... Godt skrudd sammen og godt fortalt» Fædrelandsvennen
Novellene i Gjenkomst streifer temaer som alltid har hjemsøkt oss. Er vi alene i universet? Finnes en skapende kraft, en kosmisk intelligens? Finnes det en gud, eller flere? Hvor går menneskene, og hvordan ender alt? Hva er egentlig bevissthet og eksistens?
Den innledende kortfortelingen Paraplyen setter en stemning, og kjennere av sjangeren vil nok forstå at den er en hyllest og referanse til Ray Bradbury og samlingen Den illustrerte mannen, utgitt på norsk i 1967.
Vaktskifte leker med ideen om at vi har fremmede blant oss. Hensikten deres er vel nokså jordnær, og temaet tas opp igjen i novellen Student.
Sergei er i utgangspunktet en klassisk postapokalyptisk novelle, og bokas lengste. Dypest sett handler den om vennskap, medmenneskelighet og anstendighet. Emnemessig i slekt er Endring, men her er vi langt ute i universet, der hovedpersonens selvforståelse utfordres.
Kankje kan Domi beskrives som en preapokalyptisk novelle? I likhet med Sergei handler den om vennskap, og om tilhørighet og savn.
De to fortellingene C og Gjenkomst tar på ulikt vis for seg fanatismens kraft og evne til å gripe sjelen, mens Udødelighet handler om hva intelligens, bevissthet og eksistens dreier seg om.
Kjøpesenter er en melankolsk betraktning om menneskehetens skjebne etter at automatiseringen har gjort sitt, og den lille avslutningsfortellingen Ettermæle problematiserer begrepet bevissthet.
Gjenkomst er en av svært få norske samlinger med science fiction-noveller de siste årene. Forrige tittel ute var fanebærerne Bing og Bringsværds «Oslo 2084» i 2004, Noen vil kanskje også fremheve Terje Dragseths fine tekster i «Solen sukker i min sko» fra 2014. Etter Gjenkomst utga Bjarne Benjaminsen «... som duften av en drøm ...» (Orkana 2020), men utover det kommer det få sjanger-noveller.
Novellene i Gjenkomst holder seg imidlertid nærmere tradisjonelle sjangergrep enn Dragseths samling. Temaene burde være forståelige, også for lesere som er mest vant til konvensjonelle tekster. Det gjelder vel de fleste av oss, selv om det er en voksende interesse for science fiction i vårt nye årtusen. Fantasy-litteraturen, dataspill og ikke minst spektakulære sf-filmer og tv-serier har åpnet nye fortellingsrom.
_____________________________
Om forfatteren:
Jørn A. Jensen er født i 1953 og vedkjenner seg tilhørighet i den store babyboom-flokken. Hvis noen påpeker at ingen generasjon har hatt det bedre, eller har opplevd så mye fremgang og vekst, har han ingenting å innvende. Jensen har blant annet bakgrunn som kommunikasjonsrådgiver og lærer i media og kommunikasjon. I dag veksler han mellom kommersielle frilansoppdrag og eget forfatterskap. Jensen har publisert noveller på norsk og engelsk, og ga ut samlingen Gjenkomst i 2018. Han er bosatt i hjembyen Kristiansand, er gift og har tre barn og fire barnebarn.
_____________________________
En boomers lesehistorikk
Atomkrigtrussel, minnene fra verdenskrigen og angsten for kommunistisk konspirasjon var noe vi femtitallsbabyer overlot til de voksne. Blokka jeg vokste opp i, var full av unger og eimen av tobakk, middager og uvasket tøy. Og dumpe lyder fra naboene. De uendelige timene med lek var uten tilsyn. På skolen var vi blant de første kjønnsblandede klassene. For de av oss med en passe konform oppvekst ble verden bedre dag for dag.
I tillegg til tvangslesing av norske klassikere på skolen ble Donald Duck og Gyldendals gode guttebøker mine første litterære impulser. Etter hvert også Hardy-guttene, Tarzan-bøker og Detektivmagasinet, tyvlånt av noens storebror. Tegneserien Willy på eventyr gikk som fargelagte halvsider i Allers, og lokalavisa hadde Lyn Gordon og Mandrake på stripesidene. Sansen for det fantastiske var vekket. Så kom de amerikanske superheltene. Først ute hadde vel Stålmannen (1952–1954) vært, gjenfødt som Supermann på sekstitallet.
Et nytt univers åpnet seg da Bing & Bringsværd kuraterte norsk og utenlandsk science fiction for Gyldendals Lanterne-serie. I Oslo hadde bokhandlerne reoler med Arthur C. Clarke, Isaac Asimov, Clifford D. Simak, Anne Mc Caffrey, C. J. Cherryh, Robert Heinlein, Philip K. Dick, Frederik Pohl, Ursulla K Le Guin og Frank Herbert (han som skrev Dune). Og seinere, Lois McMaster Bujold, Wiiliam Gibson, Peter F. Hamilton og altfor tidlig avdøde Iain M Banks med Culture-bøkene.
Thrillere og krim var også på leselista, og sannelig snek det seg inn en og annen norsk skjønnlitterær tittel. Jeg vet egentlig ikke hvorfor, men av alle bøkene fra sytti- og åttitallet står Hoems Kjærleikens ferjereiser igjen som favoritt. Den ble nok en åpner for andre kvaliteter i litteraturen.
Av foretrukne forfattere kommer jeg på Alice Munro, J.G. Ballard, Somerset Maugham, Ray Bradbury, Ernest Hemingway, F. Scott Fitzgerald og Graham Greene, gjerne også Roald Dahl. Absolutt Kjell Askildsen, Øystein Lønn, Tore Renberg og Levi Henriksen her hjemme, pluss Alexander Kielland. Legger vi til romanene av verdensmester John Le Carré, begynner bildet av hva jeg liker å tre frem. Oj, jeg glemte danske Jan Sonnergard. Han var rå.
__________________________
Det blir aldri godt nok
Skriving er meditasjon og tankeflukt, men også skjerping av eget språk, av logikk, av tenking. Det stjeler tid. Det passer egentlig bare for genier og de selvsentrerte.
Minst to ting trengs for å bli utgitt. Du må være god. Og ha en god redaktør. To write is human, to edit is divine, sier Stephen King. I tillegg hjelper det å skrive noe som selger eller passer i tida. Det hjelper veldig å være kjendis.
Noen sier de skriver det de har lyst til å lese sjøl. Jeg tror jeg gjør det, men jeg skriver også for leseren. Eller lytteren. For meg er stemmen alfa og omega, om det så er leserens indre stemme eller ordene til oppleseren. Jeg tester stemmen i fortellingen om igjen og om igjen. Som regel lydløst.
Noen skriver fort og effektivt og klart til produksjon. De må være fantastiske mennesker. Jeg har aldri vært i nærheten av å skrive sånn. En time etter at setningene har falt på plass, er de håpløse. Enda verre dagen etter. Katastrofale uker og måneder etter.
Takk gud for pc og skriveprogrammer. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det var for mesterne å skrive mesterverk med håndskrift. Heller ikke med skrivemaskin, rettetaster, korrekturlakk, saks og lim.
Dessuten skal Gud, fremskrittet og kapitalismen ha takk for Google, som jeg bruker til å sjekke betydning, idiomer, syntaks. Antakelig i altfor stor grad.
Det blir aldri godt nok. Er det så farlig, da? Tekst er konsumvare. Tekst går ut på dato. Ikke helt sant. Antikkens tenkere og diktere står seg ennå. Samme med Shakespeare, Dante, Boccaccio, Goethe, Schiller, Ibsen et al.
Det aller beste består. Uansett papyrus, papir, skjerm, sky, eller opplest. Dagens forfattere er stort sett glemt om noen år. Etter dem kommer nye enere, og en haug med toere, treere og firere. Alle er gode å ha.