Kapitalister på leirføtter

Kapitalismens forvaltere har mye å frykte, og mye å tape. For å overleve må de finne nye strategier.

Teksten er også publisert i Dagsavisen (03.09.2022)

I gammeltestamentets Daniels bok har den babylonske kongen Nebukadnesar en urovekkende drøm om kjempestatuen med føtter av leire og jern. Blir den truffet av en stein, raser den sammen. Ikke noe dårlig bilde på sameksistensen mellom eierklassen og resten.

Kapitalismen ytrer seg som kompiskapitalisme, diktatorkapitalisme, føydalkapitalisme, monopolkapitalisme, statskapitalisme, eierkapitalisme, konsernkapitalisme, oligarkikapitalisme, klepto-kapitalisme. Enkelte tror at kapitalismen en dag går over til sosialisme og seinere et kommunistisk paradis, nesten som følge av en naturlov.

Det vil ikke skje helt av seg selv, men forhåpentligvis når flertallet går til urnene og stemmer for det. I alle fall skal vi tro en del rest-marxist-leninister, som riktignok tar forbehold om at det kan bli nødvendig å sette seg til motverge mot borgerskap og eierklasse når det kommer så langt.

Kapitalismen raner ressurser uten å ta ansvar for konsekvensene. Det vil verdens fattige, klimaofre, forgiftede, utnyttede og fordrevne kunne skrive under på, sammen med klodens dyre- og planteliv. Kapitalismens avskaffelse for å løse planetens kriser er et forståelig, til og med rørende krav eller ønske.

Kapitalismen raner ressurser uten å ta ansvar for konsekvensene.

Men det går ikke. Alle statsdannelser vi kjenner, også Cuba, har inngått varianter av kompaniskap med kapitalistene. Kanskje med unntak av Nord-Korea, som neppe er et eksempel til etterfølgelse. Også arbeider-eide bedrifter er profittorienterte og bygd opp etter mønster av private foretak.

Multitalentet James Lovelock gikk nylig bort, 103 år gammel. Han var med å skape Gaia-konseptet, som i utgangspunktet ikke er New Age og miljøromantikk. Forenklet sagt snur Gaia-prinsippet på ideen om at naturen former liv. Det er heller livsformene som påvirker kloden. På den måten er alt og alle en del av hele planeten.

Det er mennesket som har påvirket mest. Vi har overbelastet Gaia med skitten energiproduksjon, giftige utslipp og en umettelig rovdrift på landområder, havet og alle slags råvarer. Resultatet er blant annet plast i våre egne organer, klimaendringer og matvareproduksjon på grensen til kollaps. Selve livssfæren er truet.

Som om ikke det er nok, har vi de små og store krigene, nå også i egen europeisk hage. Bruk av kjernevåpen er med ett blitt en mulighet igjen. Den enorme migrasjonen som følge av konflikter, krig og fattigdom får følge av klimaflyktninger. De rømmer fra havet som stiger og livsbetingelser som forsvinner.

Ikke sett pengene på at pandemier, galopperende matpriser, energikostnader til himmels og ødeleggende vær snart er historie. Det er vanskelig å se for seg en snarlig tilbakevending til normalitet, hva nå det egentlig innebærer. Kjøpekraften er allerede svekket for vanlige arbeidere, som fra før av har hatt negativ eller flat lønnsvekst i årtier.

Slikt blir det uro og mistillit av. Vi ser det ulme også i velfødde Norge, og i EU. I fattigere deler av verden fører bortfall av subsidier på mat og drivstoff til storming av parlamenter og regjeringsbygg. Troen på rettssamfunn og demokrati forsvinner ut av vinduet, som så blir stående på vidt gap. Inn kryper ekstrem høyrepopulisme og autoritære ledere, så godt som alle eldre menn.

Det er her kapitalistene må stampe foten grundig i bakken. Det er nå de må ta valg som strider mot kjerneverdier som profitt, akkumulasjon av formue og skatteunndragelse. De har også ryggmargmotvilje mot stat og regulering, selv om de roper på epidemistøtte og billig strøm, og ikke klarer seg uten velferdsordninger og offentlig utdanning og forskning.

Med unntak for våpenindustrien, agrobusiness og farmasikonserner ser det faktisk mørkt ut. Resesjon, dyre råvarer og fallende kjøpekraft tvinger kapitalistene til å legge ned selskaper og gjør det vanskelig å flytte penger inn i andre virksomheter uten store tap. Alle kan ikke eie våpenfabrikker, og investering i eiendom blir risikosport.

Kapitalistene må velge side.

Noen kapitalister velger å heie på autokrater som lover å bygge ned den liberale rettsstaten med alle dens hindre. Gjennom hele historien har penger og diktatorer hatt gjensidig tiltrekningskraft. Det er blitt stuereint å tvile på at bare Vestens form for demokrati skaper gode levekår og årlig vekst.

Blant hjemlige og internasjonale kapitalister og deres forkjempere finner du alt fra klimafornektere og høyrepopulister til bekymrede velsferdstilhengere, du finner alt fra kvalme jålebukker til sindige fars- og morsfigurer, og alt fra tilbaketrukne mangemilliardærer til rikinger med klippekort i media.

Kapitalistene må velge side. De må studere nøye hva samspillet mellom arbeidsliv, sivilsamfunn, rettsapparat, parlament, stat og presse har gitt dem, og ta et åpensinnet dykk ned i alternativene. De må også velge side i anstrengelsene for å redde klima, klode og artsmangfold.

Kapitalistenes egne unger skal også puste og spise og leve i årene som kommer. Faller kjempen på leirføttene sine, er alles kamp mot alle et sannsynlig utkomme.