Search
  • FUTURITUM

Vendepunkt

Updated: Dec 11, 2021

Læreren ventet til alle tolv elevene hadde vasket hendene. To gutter ble stående og snakke sammen, lavt, intenst.

«Magnus. Hamed. Timen har begynt.»

«Hamed er en dritt. Han sier mora mi gir faen i smittereglene,» Magnus var rød i kinnene og hadde ansiktet altfor nær den andres.


Illustrasjon: Ivan Aleksic, Unsplash

«Hun gjør det,» sa Hamed. «Hun var hos bestemora mi, uten munnbind.»

«Ikke faen. Mamma tar alltid bind før hun går inn.» Nevene til Magnus dirret.

«Sånn som jeg kjenner mammaen til Magnus, er hun en dyktig hjemmesykepleier. Og Magnus?» sa læreren.

«Jeg banna. Unnskyld.»

Guttene satte seg, klassen falt til ro.

«Vi liker ikke krangel,» sa læreren. «Eller sladder. Likevel passer krangelen på en måte inn i temaet i dag.»

På veggen bak læreren kom ei lys kule med røde knopper til syne.

Som vanlig var Elise, nummer en på vindusrekka, oppe med hånda. «Pandemi!»

«Det handler også om pandemien, ja. Har vi andre navn på dagens tema? Lanying?»

«Mutasjoner?»

«Riktig, det også. Mutasjonene gjør at sykdommen ikke forsvinner. Men hva skjedde noen år etter at det verste hadde gitt seg?»

«Det har ikke gitt seg på ordentlig. Det er mange som ikke blir immune,» sa David nederst på midtrekka. Vanligvis lå han over pulten med lukkede øyne. Nylig ble mora, som var alene med ham, smittet for tredje gang. Det var så vidt hun overlevde.

«Det er sant. Noen må ha vaksine flere ganger i året, og noen må holde seg unna mennesker som kan ha smitte med seg. Men tenk på alt det andre som har skjedd. Med klimaet og havet. Ingen som vet det? Tida vi er inne i nå?»

«Å, jeg kan det! Jeg kan det!» ropte Hamed. «Vendepunktet, heter det.»

«Bra, Hamed. Det skal vi snakke om i dag. Om alt som forandret seg. Etterpå skal dere lage en video om verden før Vendepunktet. Dere kan bruke real-arkiv og virtuelle figurer. Alt ligger i Ressurser på Google School.»

Men Hamed var ikke ferdig. «De fløy hele tida! Jeg vet det, for faren min var pilot. Folk reiste til andre land. De reiste til strender og berømte steder. Nå er det bare de med spesielle jobber som flyr.»

«Godt poeng, Hamed. Derfor er det ikke så mange piloter heller. Hva slags yrke har pappaen din i dag?»

Hamed rynket panna. «Mamma og pappa dyrker grønnsaker.»

«Det har jeg hørt om. Det er fine grønnsaker, sier de som vet det. Flere eksempler på at voksne har nye jobber?»

Kristine ved døra ville si noe. «Mora mi solgte biler. Nå lager hun mat på en stor barnehage.»

«Mamma har hatt samme jobben hele tida, i et byggefirma,» sa Kristofer bak henne. «Før bygde de veier. Nå bygger de murer og demninger og legger store rør i bakken.»

«Og hvorfor gjør de det, Kristofer?»

«Isen smelter og så blir det mer vann i havet.»

«Min far jobber også med bygging,» sa stille Mina bakerst på vindusrekka. «Han tegner broer til de nye togene. Før det tegnet han plattformer i Nordsjøen.»

Foran Mina satt Niclas. Han lå som regel foran de andre, og kjedet seg ofte. Nå hadde han armen rett i været. «Mora mi og stefaren min er forskere.»

«Det har jeg visst også hørt,» sa læreren og tok et par skritt bort fra skjermveggen. «Kan du fortelle hva de forsker på?»

«MI og romfart. De er veldig viktige for Mars-ekspedisjonen, og de får lov å reise med fly.»

«Det må være spennende, Niclas. Kan du forklare hva MI er, forresten? Det er ikke sikkert alle vet det.»

«Det betyr maskinintelligens,» sa Niclas med tilkjempet ro. «Mange sier kunstig intelligens, men de som forsker på det, sier MI.»

«Pappa jobber sammen med MI-er når han tegner jernbane,» avbrøt Mina. «De er til og med klasse fem.»

«Veldig mange jobber sammen med MI-er. Hvor mange slags MI-er har vi, forresten?»

Niclas tok ordet igjen. «Det er fem klasser. Høyest tall er de smarteste.»

«Kanskje ikke smartest, Niclas. Tallene viser også hva de er laget for. Eksempler? Kristine?»

«Mange roboter er bare maskiner. Kanskje de bygger noe eller jobber i fabrikker. Noen er mest datamaskiner som planlegger og finner ut ting. Og så er det mange roboter i butikkene og på sykehusene, eller som har farlige jobber.»

«Og kjedelige jobber,» skjøt Magnus inn. «De som vasker og tømmer søppel eller passer på hus om natta.»

«Det er viktige jobber du snakker om, Magnus. Og ikke sikkert de er så kjedelige.»

«Jo. Rydde og vaske er kjedelig. Jeg får husroboten til å gjøre det på rommet mitt.» Latter.

Læreren skiftet spor. «Mange mennesker arbeider altså sammen med MI-er i løpet av en arbeidsdag. Hvor lang er en arbeidsdag, forresten?»

Etter å ha kikket rundt seg, førte Bohai hånda i været. Han var tvillingbroren til Lanying og enda mer beskjeden enn henne.

«Jeg tror det er seks timer på jobb. Pappa i alle fall, han er det. De lager tre-d-print, og de må passe på at det blir helt nøyaktig.»

«Stenger de verkstedet når det er gått seks timer?»

«Nei, jeg vet ikke …» Bohai kastet et blikk på søstera.

«De har tre skift, noen ganger fire,» sa hun.

«Akkurat,» sa læreren, «og hva er skift?»

Kristofers hånd føyk opp. «Det er når de bytter på samme jobben. De jobber seks timer og så kommer noen nye. Det gjør de i jobben til mamma. I alle fall to skift.»

«Det er helt riktig, det dere sier. Seks timer er vanlig, og noen steder kan det være kortere. Men er det noen som arbeider mer enn det?»

Ny taushet.

«Tenk dere om. Noen er på jobb lenger enn seks timer. Mye lenger.»

Lanying svarte, uten å ha hånda oppe først. «Mamma jobber veldig mye. Hun jobber for Huawei.»

«Hun jobber kanskje hjemme, da?»

Lanying skottet bort på broren. «Hun er mest på kontoret. Det er bedre mur der.»

«Brannmur,» tilføyde Bohai.

«Jeg tenker egentlig på noen andre enn foreldrene deres eller andre voksne. Noen som vet det?»

Nå bidro Rodrigo bak Bohai. Han var under gjennomsnittlig interessert i skolen. Men til gjengjeld et tidlig fotballtalent, ifølge gymnastikklæreren.

«MI-ene. Og robotene. De jobber hele døgnet. De tar aldri pause.»

«Det er riktig, Rodrigo. Nesten riktig i alle fall. De trenger en pause av og til. For å rydde i … algoritmene. Omtrent som å rydde i tankene, ikke sant? Når du sover. Og drømmer.»

Kollektiv usikkerhet.

«Men nå skal vi ha pause, og den tar dere på C-plassen. Ikke for tett sammen! Så går dere i gang med video-prosjektet når dere er tilbake. Og husk håndvasken når dere kommer inn igjen! Kristine og Rodrigo, husk at dere to skal ha munnbind på ute.»

Stolene skrapte og elevene smatt ut. Niclas stoppet opp like foran døra.

«Hvorfor har dere samme tøy?»

«Samme tøy? Du tenker på læreruniformen? Det er for at alle skal se hvem vi er. Foreldrene deres ville ikke like at hvem som helst vandret rundt blant elevene, er du ikke enig?» Læreren snudde seg mot vinduet.

«Jeg lurte på noe mer …» Niclas avbrøt seg selv. «Nei, det var ingenting, forresten.»

Svaret på det han hadde tenk å spørre om, lå i tre små tegn på ryggen til læreren: Bokstavene MI og tallet 4. Niclas skyndte seg ut og glemte å lukke døra.

Læreren ble stående ved vinduet, som vendte ut mot lekeplass C. Å jobbe med unger var det mest fantastiske et tenkende vesen kunne oppleve. Copyright © Jørn Arnold Jensen 2021