Ulykke

Skrittene dine ut av kafeen og bort til Volvoen har ikke kontakt med bakken. Du vet ikke engang at hun følger etter.

Kan jeg kjøre? spør hun. Hun setter seg i førersetet uten å vente på svar.

Vi må snakke sammen, hadde hun sagt, og insistert på kafeen utenfor sentrum. Hun var lei seg for det, men hun kunne ikke mer nå. Begrunnelsene hennes fikk du ikke med deg.

Hun kjører altfor fort. Hun har nettopp sagt at det ikke handler om deg. Hvem faen handler det om da, tenker du.

Hun er summen av alle forelskelsene dine gjennom ditt førtitoårige liv. Henne har du forlatt familien for. Du ser guttenes ansikter dagen de fikk vite det.

Du er under vann og ingenting er skarpt. Så mange tårer på en gang. Tørk dem bort. Du snur deg mot henne. Hun er bare en skikkelse under vann.

Det er lykter i vannet og de kommer mot deg. Du ber henne holde seg i riktig kjørebane, men det er for sent.

De får deg ut og legger deg i koma. Du våkner og de sier du har vært heldig. En dag kan du kanskje gå igjen.

Før hun går, legger legen til noe. Hadde det ikke vært for kollisjonsputen ville rattet ha knust brystkassen din.

© 2026 Copyright Jørn A Jensen