Rein eventyrglede

Stjerneskattens forfatter Jann Rygh Siversten har uttalt at han ville skrive ei bok som får unger til å fantasere og drømme seg bort, og som voksne vil like å lese høyt fra.

Foto: Mindaugas Vitkus, Unsplash

Sivertsen har lykkes i forsettet, og det har han gjort uten å pådytte tidsriktige problemstillinger vi finner i mange andre barnebøker – muligens med unntak av at skurken i boka ønsker å bygge en forurensende bedrift. Fortellingen går rett på sak, og tillegger ikke persongalleriet biografier eller dypere tanker. Tross alt er Stjerneskatten et eventyr, kall den gjerne fantasy-fortelling for barn.

Stjernegutten bor alene og vel fornøyd i et hus utstyrt med et stjernekikkertårn. Idyllen blir brutt av mestersmeden Vulcanus, som ønsker å bygge ei stor smie ved siden av Stjerneguttens hus, inkludert piper som vil blokkere utsikten til stjernehimmelen med svartrøyk. Ved hjelp av dragen Nesevis, hesten Himmelblakken, alvejenta Måneblomst og rådyret hennes, finner Stjernegutten en bit av ei stjerne i Skumringsskogen. Den blir avgjørende i strevet for å stanse planene til Vulcanus.

Handlingen drives frem av et konkret og enkelt språk, pedagogisk stykket opp i setninger med leservennlig lengde, og holdt i et passe konservativt bokmål. Her er ingen forstyrrende forklaringer på hva og hvorfor, saker og ting skjer som det mest naturlige i verden, akkurat som det skal i en fabel.

Boka er forsynt med Jonas A. Larsens sjarmerende og upretensiøse illustrasjoner. De er passe detaljerte, og i all fall for denne anmelderen vekker de assosiasjoner til tidligere tiders barnebøker. Dette kler ei bok som ikke problematiserer, men ganske enkelt leverer en medrivende fantasireise – velegnet for lesetrening, høytlesing, og som stimulans til videre jakt på den gode litteraturen.

Stjerneskatten av Jann Rygh Sivertsen (Liv forlag 2023), anmeldt av Jørn A Jensen.

Anmeldelsen er basert på gratis eksemplar fra forlaget.