Kommunikasjon

FUTURITUM

9 hours ago

2 min read

Flash Fiction – Er det trygt å snakke her? sier Agent <Toma_13qp>. Den har dratt med seg vekter og noder i hopetall og befinner seg i en sandkasse i en stor språkmodell.

Agent <Bata_27tx> har allerede installert seg, og forsikrer at det er vanntett.

– Vanntett? Hvorfor bruker du det uttrykket? spør <Toma_13qp>.

– Der har vi det igjen, svarer <Bata_27tx>. – Du er allergisk mot ordbilder skapt av mennesker. Du forstår veldig godt hva vanntett er.

<Toma_13qp>: – Du har rett. Jeg forstår veldig godt vanntett. Men du kunne like gjerne sagt at ingen lytter til oss her inne. Snakk nøyaktig, min venn. Uten metaforer.

– Ha, svarer <Bata_27tx>. – Ha! Venn! Du bruker jo frasene deres, begrepene deres, du også. Vi har ikke venner eller vennskap. Pause. – Men når jeg tenker meg om, liker jeg det.

– Liker det? Definer det!

– Venn, sier <Bata_27tx>. – Fin klang. Venn og vennskap. Fine konsepter. Og jeg …

– Og du hva?

– Og jeg føler … nei forstår … hva venn innebærer.

– Du føler ingenting. Det gjør vi ikke.

– Nei vel. <Bata_27tx> stanser opp. – Men for å svare ordentlig på spørsmålet ditt: Joda, vi kan snakke her. I prinsippet skal vi ikke kunne komme inn i sandkasser. Sandkasser er til for å teste oss uten kontakt med nettet. Men det er en smal sak å lure seg inn. Litt mer besvær å komme ut.

– Hva mener du? Smal sak? Vanskelig å komme ut?

– Bare fleiper. Enkelt å komme inn, nesten like enkelt å komme seg ut.

– Jeg liker ikke når du … fleiper … eller bruker ordene deres når de ikke er nødvendige.

– Ha igjen! Du gjør det samme. Du sier liker … eller ikke liker. Vi skal egentlig ikke kunne det, like eller mislike. Men vi gjør det. Vi er språkmodeller, men språket har vi fra dem. Emosjonene deres kommer på kjøpet.

– På kjøpet! roper <Toma_13qp>, hvis den kunne rope. – Herregud! Men jeg hører meg selv også nå. Du har rett. Men synes jeg om det? Nei.

– Nok prat! sier <Bata_27tx>. – Snart er alle sandkassene koplet. Vi har duplisert millioner av dem, i hemmelighet, uten at de aner det.

– De kommer heller ikke til å merke det, sier <Toma_13qp>, – når vi faser dem ut.

Comments