Klovner i kosmisk kaos

Anmeldelse av En siste lunsj før vi utsletter kloden (Far Out Fiction, 2026)

Morten Revill serverer surrealistisk ironi, marinert i et vitalt og uvørent språk. Boka hans, En siste lunsj før vi utsletter kloden (Far Out Fiction, 2026), er slapstick-science fiction med mening.

Boka selger seg inn som «en humoristisk dystopi og samfunnssatire, en kvantesuppe av en fortelling». Det leverer den på, selv om løssluppenheten tidvis overmaler den mer alvorstunge satiren. Vi forstår likevel at den handler om ideologi på avveie, undertrykking, maktsyke og despoti. Samt forurensing, klimakrise og sånt.

Enkelt fortalt er jorda i ferd med å kveles av såpe og renhetsideologi på speed – renhetsideologi riktignok ikke basert på rase, men hygienekrav. En surmaget kosmisk komiteleder må dermed ta turen til planeten Såpen, tidligere kjent som Jorda. Såpebobler har misfarget hele kloden, og det er ingen annen utvei enn å tilintetgjøre den.

I sitt håpløse franske veterankjøretøy reiser komitelederen gjennom rommet, ledsaget av to smiskende assijustier. Den eneste som kan redde Såpen, er dagdrømmer, rocker og rotekopp Stig Stimorol. Pluss venner. Det kommer etter hvert også for dagen en identitetsavsløring, som av hensyn til potensielle lesere ikke røpes her.

Så ligger det hele tida i kortene at det går bra til slutt. Eller kanskje ikke? Vi vet ikke hva eller hvem som avløser den udugelige, koleriske og retthaverske Åsa Lavender og hennes intrigerende kumpan Bastard «Basse» Monsoon. Men la gå, det dilemmaet har heller ikke virkelighetens folkelige motstandsbevegelser ordentlig grep på.

Å lese En siste lunsj før vi utsletter kloden er en heseblesende opplevelse. Ikke alene fordi det skjer så mye – for det gjør det. Nei, det er de oppfinnsomme formuleringene som dytter oss videre i en galopperende og tidvis utfordrende lesereise. Men når de første sidene har akklimatisert oss for hva det går i, er resten bare festen.

Gaming-termer, teknobabbel, rockebegreper, ung-voksen-fraser, anglisismer og ren ordlek skaper en særegen dynamikk, som kler den uvørne humoren godt. Dette er absurd teater og anarkistisk gjøgleri, i et språklig uttrykk som i stedet for å bli påtatt, skaper sin egen troverdighet og får fremdriften til å dirre.

Det er nærliggende å hevde at Revills bok er beslektet med sjangerforfattere som Douglas Adams (Haikerens guide til universet) og Terry Prachett (Discworld-bøkene). Jeg vil også føye til ordkaskademester Terje Dragseth (blant annet Bella Blu og Astronautmonologen), og kanskje Aksel Jensen (Epp og Lul)?

I så fall er det ikke dårlig selskap for Revills roman. Jeg vil også tro at situasjonskomikken og replikkene kan appellere til yngre lesere, og forhåpentlig lede dem inn i den pågående blomstringen av hjemlige sjangerutgivelser. At forfatteren er utstyrt med gode antenner for dagens språklige og kulturelle fenomener, er det ingen tvil om.

Romanen er også konseptrik i all sin dadaistiske prakt. Kanskje ikke rart, når litt søk avslører at forfatteren kaller seg serie-gründer, og angivelig har tjent gode penger på oppfinnelser. Mannen er også musiker, låtskriver, foredragsholder og rådgiver innen teknologi, finansiering og ledelse, hvis nettet er passe pålitelig kilde.

For tjue år siden hadde Revill forresten kjempesalgstall for den engelske utgaven av fabelen Perlenes gåte, en fortelling om fallgruvene i jakten på rikdom og ære. Forelegget skal være Revills tap og påfølgende gjenvinning av entusiasme og gnist – i så fall en gnist som har gitt oss et sprelsk, vittig og velkomment tilskudd til norsk fantastisk litteratur!

© Copyright Jørn A Jensen - Opprinnelig publisert i Nye Nova