Search
  • FUTURITUM

Vi som elsker de rike

Hvorfor lar vi de rikes hyperforbruk være i fred når vi vet det skader planeten og samfunnet?

© Nate Johnston - Unsplash

Av Jørn A Jensen


I Ministry for the Future refererer Kim Stanley Robinson (KSR) til rådende forskning rundt politiske, organisatoriske og utenomparlamentariske tiltak for å avverge klimakrisen.

KSR beskriver seg selv gjerne som utopist, ref. Mars-trilogien, men nøler ikke med å å avsløre myter, slik han i Aurora tilbakeviser troen på koloniseringen av planeter i andre solsystemer. I Aurora viser han hvor umulig det er å foreta multi-generasjons-reiser i rommet, gitt menneskekroppens begrensninger og teknologiens sårbarhet.


I Ministry for the Future skaper Robinson ekstraordinære omstendigheter som bakteppe for ikke-demokratiske, brutale inngrep for å mobilisere til nødvendig klimainnsats. I intervjuer etter utgivelsen er Robinson blitt spurt om han forsvarer bruk av vold og terrorisme for å oppnå klimamål.

Han svarer at i lys av hva menneskeheten står overfor av ødeleggelser og umulige livsbetingelser, forårsaket av fortsatt bruk av fossil energi, er det vanskelig å se hvorfor slike aksjoner skulle være uforsvarlige.


Bokens Frank May overlever en "wet bulb temperature"-katastrofe i India, som tar livet av 20 millioner mennesker. Hovedpersonen Mary Murphy blir leder av Ministry for the Future, som skal koordinere global klimainnsats. Den katastrofale hendelsen i India fører også til etablering av terrornettverket Children of Kali, som begår terrorhandlinger mot fossil-installasjoner, virksomheter og individer forbundet med fossil industri og miljøforurensning. En av aksjonene fører til at hundrevis av fly sprenges mens de er i luften, noe som straks skremmer folk fra å bruke flytransport.


Mary Murphy aksepterer at det globale og ikke-demokratiske Ministry for the Future, som hun altså blir leder for, etablerer en innsatsgruppe som også utfører slike aksjoner. Disse styres av en nær medarbeider, som skjermer henne for innsikt i hva slags gjerninger gruppen faktisk utfører. Når hun mot slutten av boken spør om hvilke av de mange terroraksjonene hennes eget ministerium kan ha stått bak, får hun ikke noe klart svar. Men hun forstår at det ikke er få.


Uten disse aksjonene, preget av ekstrem vold og terror, ville ikke tiltakene for institusjonell, økonomisk og industriell klimainnsats hatt en sjanse til å lykkes, slik KSR utlegger det i boken. Aksjonene er nødvendige for å motivere og skremme nølende beslutningstakere til innsats, samt for å bremse og reversere aktiviteter som akselererer klimaendringene.


KSR ble invitert til COP26 og hadde et all-sites adgangskort som tillot ham å følge alle forhandlinger. Han deltok også i flere arrangementer under COP26, og fikk rikelig anledning til å fortelle om bokens bakgrunn og formål.


Det er ikke slik at KSR forsvarer terrorinnsats, men han ser ikke hvordan den kan unngås, når omfanget av klimakatastrofen vi styrer mot til sist går opp for folk. Slik sett deler han grunnsyn med Andreas Malm, som skrev "How to blow up a pipeline" (2021) – en bok som ikke gir instruksjoner om hvordan man gjør dette – men som utforsker det moralske imperativet bak ikke-legal og ekstraordinær innsats for å avverge klimakatastrofen. Og som stiller spørsmålet: Er det ansvarlig å ikke gå til slike ytterligheter, gitt hvor vi er på vei?


Det er ingen spoiler at India i boken etablerer et korps for «klima-fikling» (geo-engineering), som påvirker atmosfæren ved hjelp av hundretusener av flyoperasjoner, i håp om å bremse innstråling fra solen tilstrekkelig til å skape et pusterom i temperaturøkningen. Dette er en beslutning India tar, uten hensyn til andre lands protester, som konsekvens av det dødelige temperatursjokket boken åpner med.


Ministry for the Future kan kun beskrives som utopisk om man legger i ordet at boken er en ønsketenkning om hva som er mulig, noe KSR selv understreker i et omfattende podcast-intervju. I en meget god feature i The New Yorker beskriver han seg som «anti anti-utopist», og det er kanskje en bedre innfallsvinkel til å forstå Ministry for the Future.

Økoterrorismen i Ministry for the Future skaper radikale omveltninger, men er vanskelig å forsvare, selv om både Malm og Robinson ser den som en kanskje nødvendig forutsetning for tilstrekkelig innsats mot menneskeskapt global oppvarming.


Da Bruno Latour rundet av den sjette bolken i sin Gifford Lecture i Edinburgh i 2013, beskrev han hvordan Naturen nå er i krig med mennesket, ikke ut fra en bevissthet i naturen, men gjennom kreftene som menneskelig aktivitet har forløst, krefter som angriper menneskets livsgrunnlag og sivilisasjonens strukturer i form av kaotisk vær, havstigning, smeltende is, og så videre. Latour beskrev disse forløste kreftene som en krigende part, en krigsmaskin som vi ikke ennå oppfatter at vi står overfor, men som er mer destruktiv enn noen våpenmakt vi har utviklet.


Og KSR spør, i Ministry for the Future, hva vi mennesker må gjøre for å motvirke det Latour kaller «naturens krigsmaskin», før den ødelegger livsgrunnlaget på kloden. (Latour nevnes riktignok ikke i Ministry for the Future).


Mer om det i denne gode podcasten, der Daniel Cohen har fordypet seg i KSRs elleve bøker, før han og Robinson setter seg ned for en grundig gjennomgang av forfatterens filosofi.


FOR ORDENS SKYLD: Jeg forvarer ikke øko-terrorisme, bare så det er sagt – men i denne teksten beskriver jeg hvordan Ministry for the Future begrunner det organisasjonen anser som nødvendig klimainnsats.

Copyright © Stein X Leikanger 2022