Hvor faen er novellehylla?

I gode noveller puster språket, stemningene, skjebnene, åpenbaringene og det usagte deg midt i ansiktet. Jeg elsker noveller. Men titlene finner jeg sjelden hos bokhandlerne.

I 2019 fikk dansken Jonas Eika Nordisk litteraturpris for novellesamlinga Efter solen. I 2013 fikk novellemesteren Alice Munro Nobels litteraturpris. Vi hyller Kjell Askildsen, Frode Grytten, Ingvild H. Rishøi, Bjarte Breiteig, Gro Dahle, Marit Eikemo, Torbjørg Nedraas, Tarjei Vesaas, Johan Borgen, Ingvar Ambjørnsen, Roy Jakobsen, Lars Saaby Christensen og alle de andre for kortfortellingene deres.

Romanens kvalitet kontra novellen er ikke tema her. Herregud, vi leser vel begge deler. Men sjøl om novellen tidvis hylles av så vel kritikere som lesere, har de sørgelige salgstall, hjemme og ute.

For et par år siden var jeg i Aalborg og gikk inn i gågatas største bokhandel. Ikke så få titler i reolene, men noe dykk i dansk novellekunst tillot de ikke. Jeg spurte ekspeditøren om hjelp, og gudskjelov fant han samlede noveller av Jan Sonnergaard. På sparket kom han ikke på flere novelletitler, men jeg fikk i alle fall øynene opp for en rå, kul og jordnær forfatter.

Samme i Danmark som hjemme, altså. Og i andre land. Store og små bokhandlere forsvinner eller rydder plass til høye stabler av bestselgere, leketøy og rekvisita. I beste fall står fire–fem novellesamlinger med ryggen ut, i hylla for ROMANER. Det er til å gråte av, og kanskje er det noen som gjør det.

Jeg leser amerikanske noveller, engelske, norske, danske, jeg gir meg hen til Maughams skjebneskildringer, Hemingways ordknapphet, J.G. Ballards drømmelandskap, Ray Bradburys alternative verdener, Levi Henriksens hverdagskjempere, Øystein Lønns forbryterskildringer. Og Askildsens fortettede melankoli, klart det. Jeg gir meg villig i kast med nyere fortellere, også når det handler om trettiåringers hverdagsdilemmaer, utenlandsreiser og skilsmisser.

Det er så mye. Det er så flott. Men altså: Hvor faen er novellehylla? Kommentar? Send på e-post