Search
  • FUTURITUM

Gylne tider for sterke menn

Er statsledernes personlighetstrekk viktige for å forstå framveksten av autoritære regimer?



Teksten publiseres også i Agenda magasin


Det moralske universets bue er lang, men bøyer seg mot rettferdighet. Denne optimistiske beskrivelsen av historiens gang er tillagt abolisjonisme-forkjemperen Theodore Parker og popularisert av Martin Luther King og Barack Obama. Akkurat nå er buen snarere vendt mot sterke menns tiltakende makt.


Kritikere har påpekt at buens bevegelse ikke er forhåndsbestemt, men et resultat av politiske handlinger. Skal vi forsvare det vi forenklet kaller liberale rettsstater, må vi ha kunnskap om årsakene til at autoritære og totalitære regimer griper om seg.


I boka The Age of the Strongman (The Bodley Head, 2022) peker Financial Times-kommentator Gideon Rachman på maktbegjærlige lederes personlige ambisjoner som delforklaring på ferden vekk fra demokratiske, åpne samfunn.


Rachmans problemstilling er nyttig, men det er også advarslene mot å forklare forvitring av sivilsamfunnet og politiske institusjoner med «gale ledere», eksempelvis Trump i USA og Bolsonaro i Brasil. Eller hevde at Putins forvirrede sinn er hovedårsaken til krigen i Ukraina.


Samtidig vet vi at sterke menns maktansamling er basert på manipulering, projisering av egen karisma og misbruk av statlig maktapparat. For å komme dit, må du være utstyrt med en kynisme langt bortenfor «normale» realpolitiske skitne triks, dratt til det ytterste av en Muhammed bin Salman, Bashar Hafez al-Assad eller Alexander Lukashenko.

Sterke menns maktansamling er basert på manipulering, projisering av egen karisma og misbruk av statlig maktapparat

Rachman er en prisbelønnet internasjonal journalist og har møtt mange aktører på det politiske topplanet. Portrettene han tegner av framskutte autoritære ledere framstår som troverdige. Det gjør også hans analyser av deres veier til makt.


De ideologiske impulsene som forener autokratene er godt belyst i boka, det samme er den gjensidige beundringen noen av dem har for hverandre, til tross for Ideologiske og geopolitiske motsetninger dem imellom. Interessant er det å lese om rollen talsmenn for mørke høyrekrefter har, med Steve Bannon som kroneksempel.


Rachman setter starten på framveksten av sterke menn til rundt år 2000. Denne tidsfastsettelsen kan sikkert diskuteres. Men det er et uomtvistelig faktum at slike ledere i dag har et fast grep i nasjoner som samlet har flere milliarder innbyggere.


I likhet med Trump kom så vel Indias Modi, Bolsonaro, Erdogan og Etiopias Abry Ahmed til makten på demokratisk vis. Det samme gjelder Orbán i Ungarn, Kaczynski i Polen; Duerte i Filipinene og Netanyahu i Israel. I den grad Boris Johnsen viste noen av de samme egenskapene som andre sterke menn, var også han valgt statsminister.


En tilsvarende prosedyre, men uten folkeavstemninger i ryggen, har gitt Xi Jinping plattformen han trengte for å dra i gang personlighetsdyrking, intensivert nasjonalisme og ikke minst åpning for å sitte som statsoverhode på ubestemt tid, i likhet med mange autokratiske ledere, så snart de får anledning.

Personifisering av stat og makt er en fellesnevner både for reinspikka diktatorer og autokrater

Personifisering av stat og makt er en fellesnevner både for reinspikka diktatorer og autokrater som fortsatt holdes i tøyle av vaklende demokratiske institusjoner. Det gjelder i følge Rachman Nicolás Maduro i Venezuela og Mexicos Andrés Miguel Lòpez Obrador. Han ser også autoritære tendenser i verdens fjerde mest folkerike nasjon, Indonesia, en nasjon preget av korrupsjon, oligarker, ulmende religiøse og etniske motsetninger og sosial uro som følge av liberalisering av økonomien.


Det er fristende å sammenlikne dagens sterke menn med diktatorene på trettitallet. Men verden er en annen i dag, selv om nasjonalisme, konspirasjonsteorier og kulturelle konflikter igjen blomstrer, parallelt med fallende reallønn, inflasjon og sviktende sosiale sikkerhetsnett. Globaliseringen har skapt nye mønstre for handel og internasjonalt samkvem, og teknologien har endret måten vi kommuniserer på.


Nettopp ny teknologi og nye plattformer lar de sterke lederne spre propaganda, av ny og gammel tapning, usannheter og forvridde sannheter. Det er lett å plante slike budskap i sosiale medier, denne kokende gryta av motstridende fortellinger, fakta, pseudo-fakta og løgn. Ofte er det mer hensiktsmessig å skape forvirring og usikkerhet enn å fremme ideologi.


Dagens mektige menn behersker like mye høylytt retorikk i fullsatte stadioner som de framstår lavmælte og sindige i regimevennlige tv-sendinger. De kommer med løfter om stabilitet og velferd, de smigrer tilhengerne sine, de lovpriser nasjonen og de påkaller ytre og indre fiender.

Den nye teknologien muliggjør kontinuerlig overvåking og sensur

Den nye teknologien muliggjør kontinuerlig overvåking og sensur i et omfang verden aldri har sett før. Føyer vi til god gammeldags bruk av politivold, vilkårlig fengsling og knebling av rettsapparatet, er veien lagt til total makt. Og den er lettere å gå for hvert skritt. En annen fersk bok, Spin Dictators: The Changing Face of Tyranny in the 21st Century (Sergei Guriev og Daniel Treisman, Princeton University Press, 2022) ser nærmere på hvordan autoritære ledere og deres lakeier manipulerer informasjon.


Den nåværende situasjonen med energikrise, galopperende levekostnader og politikerforakt er som skapt for ytre høyre. Det gir seg dramatiske utslag også i Vest-Europa, nå sist med brakvalgene til Sverigedemokratenes og Italias brødre.


Skal vi mobilisere til kamp mot farlige krefter, må tilliten til demokrati og liberale verdier gjenvinnes, først og fremst gjennom rettferdig og bærekraftig politisk handling. Men det er også nyttig å kikke de sterke mennene i kortene, slik Rachman gjør.


Det kan ellers være på sin plass å sitere Dune-forfatter Frank Herberts vri på ordtaket om absolutt makts korrumperende kraft: Absolute power does not corrupt absolutely, absolute power attracts the corruptible.