Fortellinger med frempek og godt driv
Bokmelding: Framtida og døden av Helge Johnsgard, Kolofon 2024.
Science fiction eller slipstream, kanskje begge deler: Helge Johnsgard skriver medrivende om hvor vi kanskje går. Eller kommer.
Med samlingen Framtida og døden (Kolofon forlag 2024) leverer Johnsgard et fint tilskudd til det som ser ut som ny blomstring for science fiction i vårt lille språkområde. Forfatteren har tidligere publisert dikt (Natt og dag, Lyrikkforlaget), en roman lagt til bronsealderen (Det ørnen så, Lyst forlag), og novellesamlingen Den du er (Liv forlag). Til Framtida og døden har han brukt Kolofon, som ser ut til å ha levert godt redaksjonelt håndverk.
De fleste fortellingene er gjenkjennelige som science fiction, andre er mer konvensjonelle. Til felles har de godt driv i språket, og hovedpersoner som griper deg.
Åpningsnovellen Det endelige løsningen på plastproblemet handler om en overivrig vitenskapsmann som vil redde verden, og så går det veldig galt. Et gjenkjennelig sjangergrep, og kanskje derfor oppleves fortellingen som litt forsert.
Deretter er vi i gang med Virkelighet, en aktuell tekst om sammenblandingen av «ekte» og kunstig virkelighet, der krigsdroner fjernstyres i et spillmiljø. Kanskje ikke overraskende hendelsesforløp, men kjapp fortellerstemme og gode replikker.
Spørsmålet om hva som er virkelig eller ikke, tas videre i neste novelle, Forhøret. Den handler om hva kombinasjonen av personopplysninger og kunstig intelligens kan føre til. Den handler også om et Norge styrt av en diktator med forfølgelsesvanvidd.
Så følger to beretninger om einstøingen Stein Berg, og disse er bokas mest interessante. De fine landskapsskildringene og passe vage antydninger om kunstig intelligens, roboter og framtidas samfunnsutvikling ser vi gjerne videreført i nye tekster.
Damen med ljåen er dyktig utformet hevnfortelling eller skrekknovelle, krydret med fine detaljer og beskrivelser. Den faller riktignok utenfor science fiction-kategorien, i likhet med neste novelle, Vitnet, en kort, klassisk krim-historie.
Heller ikke neste fortelling, Strandet, er sjanger-stoff, hvis da ikke ideen om at døde mennesker kan gripe inn i livene våre skal oppfattes som sci-fi. Også her finner vi godt beskrevet natur og landskap.
I Alderdom og dernest Laika befinner vi oss i en post-apokalyptisk verden. Tema er forfall og natur som tar hevn. Melkeveien, også i trygt sci-fi-territorium, drøfter skjebnen til sivilisasjoner som utvikler avansert teknologi. Igjen, velkjent trope, men spenstig fortalt.
Bortsett fra de to fortellingene om Stein Berg, har novellene ingen felles referanseramme. Det synes ikke jeg gjør noe, for dette er en fin samling tekster til ettertanke, fundering og underholdning, hjulpet frem av effektivt språk uten altfor mye informasjons-dumping.
Comments