En forrykende kyberseilas

Anmeldelse av langnovellen «Kalles kopier eller – Svisj, svosj, du er en surfesatan!»

Med Kalles kopier (Orkana forlag 2023) setter Bjarne Benjaminsen nok en gang den digitale tidsalderen på dagsorden. Han gjorde det i 2020 med «... som duften av en drøm ...», en novellesamling om skjebner inn i og ut av konstruerte tilværelser. I likhet med den er også Kalles kopier science fiction, en sjanger som på sitt beste instruerer om farer og muligheter i dag og i morgen.

Novellen er utgitt i beskjedent pocket-format, bare et lite titalls sider unna å kunne bli definert som chapbook, eller pamflett – disse små heftene som oftest besto av sammenbrettede storformats trykkark. På drøyt 70 sider rulles det ut et hendelsesforløp, dels inne i maxinettet, dels i trad.-virkeligheten, som antakelig er vår fysiske verden, selv om vi ikke kan være helt sikre.

Hovedpersonen Kalle Markussen er en suveren kybersvømmer, som i ung alder blir rekruttert av et globalt konsern til å videreutvikle funksjonaliteter i det ufattelig store informasjonshavet. Kalle har dessuten en sjelden muskelsykdom, som fører til at han bare kan overleve med hjelp av dyre medikamenter fra arbeidsgiveren.

Et hendelsesforløp, dels inne i maxinettet, dels i trad.-virkeligheten

Kalle må holde lav profil og opptre i mange forkledninger for ikke å bli kapret av konkurrerende selskaper. Samtidig har han et brennende ønske om å slippe fri, og om å treffe ungdomskjæresten Liss igjen. Sånn sett er fortellingen både kyber-drama, dystopi og kjærlighetshistorie. Den er også en kommentar til kapitalistisk utnyttelse og kynisme.

Benjaminsen følger i sporene til kyberpønkens far, William Gibson, og det på en fruktbar måte. Til tross for et dystopisk bakteppe sprudler fortellingen av morsomme bilder og påfunn, primært knyttet til havet. Forfatteren forsyner seg av norsk språk når han finner opp nye begreper og fenomener, i stedet for engelsk, som kunne være naturlig når det er snakk om å framskrive dagens digitale verden.

Med sine nyskapende ord og termer befinner Benjaminsen seg i fint selskap. Axel Jensens Epp og Lul er i så måte gode eksempler, sammen med science fiction-poesien til blant andre Maria Dorothea Schrattenholz, Øyvind Rimbereid og Terje Dragseth.

Forfatteren forsyner seg av norsk språk når han finner opp nye begreper

At begreper og metaforer tidvis kastes på oss i et virvar, hindrer ikke leseflyten. Tvert imot, usikkerheten om hva som egentlig skjer i informasjonshavet gjør fortellingen til en suggererende opplevelse. Innimellom blir formuleringene til poesi, ikke minst i kapittelavslutningene.

I mine øyne egner Kalles kopier seg ikke bare for et voksent publikum, men også for unge lesere. Denne aldersgruppa er jo allerede inne i en verden av digitalisert sosialisering, spill, forsterket virkelighet og virtuell virkelighet. Ungdom forsyner seg grådig av engelskspråklig science fiction og fantasy, og vil ikke ta skade av å lese en velformulert framtidsfabel fylt med teknologi, action og romantikk på eget morsmål. Jørn A Jensen