top of page
Search
  • FUTURITUM

Døde fluer


Det ligger døde fluer i støvet på innerkarmene. Hvert vindu består av  seks ujevne, tilsmussede ruter. Et par av dem er sprukket horisontalt. Malingen på sprossene har glidd innpå glasset her og der, og noen steder er den smurt ekstra tjukt på i gapet etter løsnet kitt. Fukten har satt seg nederst på rammene.

Kajakken er trukket halvveis opp på den hjemmegjorte rampen. Padleåren er stukket ned i cockpiten. Lufta lukter salt og tang og vått treverk. Bakken gir fra seg eimen av kald jord og planter som møter vinterhalvåret. Gresset ved siden av huset har gitt plenen hentesveis.

Det var alltid døde fluer i karmen når den gamle fiskerboligen skulle åpnes om våren. Hvor lenge har disse fluene ligget? Har de nye eierne vært her denne sesongen? I morkne blomsterkasser langs solveggen ligger i alle fall visne planterester. Agurk? Tomater?

Flytevesten er fortsatt på. Avstikkeren til den trange bukta og huset var en innskytelse. En liten inspeksjon. Eller, gjenoppleve stillheten etter sommeren. Skulle kanskje ikke gjort det. Skulle selvfølgelig gjort det. Tilhørigheten sitter i, er ikke det naturlig?

Under pandemien gjorde prisene et byks. Alle ville holde ferie innenlands. En megler tok kontakt. Hvorfor ikke? Tre søsken som hadde arvet huset, og ingen interesse fra til sammen fem barn. Alle i etableringsfasen, tre med egne unger. Minnene hadde ikke modnet til eierskap.

Minner er begrunnelser. Forhandlingene om brukstid, rotasjon. Dugnadshelgene. Hvem glemte kraftvask før malinga. Hvor er det blitt av farmors fillerye. Ikke nye farger på kjøkkenet, nei. Hvem ordner opplag av båten i vinter. Kan vi bytte på ukene. Det har høljet ned så lenge vi har vært her.

Minner er gode. Varme junidager i bukta, på enga bak, i skogholtet, på svabergene. De kalde dagene, regnværsdagene, nordøstendagene, ild i støpejernovn og tegneserier og bakverk i den lille komfyren. Vår barndom, ungenes barndom. Sluttstrek.

Mange lag hvitmaling på tettvokste kledningsbord, kobberhåndtaket på den skjeve døra. Steintrappa og rekkverket i smijern. Brygga har nedstøpte heller fra knausene i den forlatte beitemarka. Gulrøttene som aldri ble store. Potetene som alltid hadde råte.

Første tur, i påska. Radio, krimbøker. Rødvin, appelsiner, kvikklunsj. Pram og kajakk på stille dager, før varmen. Bytte frostknekte takstein fra lageret i skjulet. Hvitvin i fellesferien. Sola vil ikke klatre høyt mer. Stenge sommervannet. Ta inn møbler. Sette på skoddene.

Minner avler minner. Voksenstemmer snor seg opp i loftsetasjen, til lommelykter under dyna. Forbudte turer i mørket, hemmelige lekeplasser. En onkel som lærer deg å svømme. En treåring som plukker blomster til mamma eller pappa. Til farmor, til mormor, til morfar. Men aldri farfar.

Fars verktøy i boden, like funksjonelt som da han levde. Tjærelukt fra fortøyningsstolpene. Diesel fra rutebåten. Sus av høyt gress og løv langs stien opp til tømmerveien. Sovne til bølgene. Våkne av måkene, altfor tidlige måker. Eie morgenen før andre våkner.


Det blafrer i papir. Et vindkast snur et tjukt A2-ark. Rustne stifter på kantene. Til salgs. Og under meglerfirmalogo. Til salgs. Gå rundt huset, bak huset. Samme pappskilt. Stiftet inn i de gamle panelbordene. Til salgs. Ekstra lapp under. Kontakt megler for visning. Telefonnummeret. Til salgs. Døde fluer også her, og spindelvev. En av karmene har en sirkelformet flekk. Kaffekopp. Vinglass. På en annen har fluene selskap av smuler. Brød. Kake. Kjeks. Neste år kommer nye. Vil noen av dem overvintre og begynne på nytt? Fluene i karmene har for lengst oppgitt livet.


© Copyright Jørn A Jensen - opprinnelig trykket i tidsskriftet RISS

Comentarios


bottom of page