Boka bestilles i bokhandlere og nettbokhandlerne.

 

​​«Hodestup og andre noveller» inneholder 15 fortellinger om vanskelige valg, forbrytelser og ublide skjebner. Skittenrealisme med hint av Roald Dahl, sier noen ...

​

Høstmørket gjør det enkelt å skjule en uheldig hendelse, en hyttetur utvikler seg annerledes enn Tyra har tenkt, to pensjonister drar av gårde for å hente en nedgravd skatt, revisor Henriksen blir besatt av sjalusi, og en sliten politimann snubler i et avkappet hode.

 

For øvrig møter vi en farlig barndomskamerat, et forsømt barn, et søskenpar som ikke kommer overens, en misantropisk lege, en konemishandler og mannen som får oppfylt ønskene sine, pluss en middelmådig standup-artist, en nyinnflyttet alenemor og to hverdagskorrupte venner.

​

Femten historier om overskridelser og mennesker som ikke får livet på plass.

Elegant og hardkokt, skriver Bjarne Benjaminsen i Nye Nova. Her er anmeldelsen hans: nyenova.no/hodestup/

​

_____________________________

 

Om forfatteren:

Jørn A. Jensen er født i 1953 og vedkjenner seg tilhørighet i den store babyboom-flokken. Hvis noen påpeker at ingen generasjon har hatt det bedre, eller har opplevd så mye fremgang og vekst, har han ingenting å innvende. Jensen har blant annet bakgrunn som kommunikasjonsrådgiver og lærer i media og kommunikasjon. I dag veksler han mellom kommersielle frilansoppdrag og eget forfatterskap. Jensen har publisert noveller på norsk og engelsk, og ga ut samlingen Gjenkomst i 2018. Han er bosatt i hjembyen Kristiansand, er gift og har tre barn og fire barnebarn.

​

_____________________________

 

En boomers lesehistorikk

Trusselen om atomkrig, minnene fra verdenskrigen og angsten for kommunistisk konspirasjon var noe vi femtitallsbabyer overlot til de voksne. Blokka jeg vokste opp i, var full av unger og eimen av tobakk, middager og uvasket tøy. Og dumpe lyder fra naboene. De uendelige timene med lek var uten tilsyn. På skolen var vi blant de første kjønnsblandede klassene. For de av oss med en passe konform oppvekst ble verden bedre dag for dag.

​

I tillegg til tvangslesing av norske klassikere på skolen ble Donald Duck, Illustrerte klassikere og Gyldendals gode guttebøker mine første litterære impulser. Etter hvert også Hardy-guttene, Tarzan-bøker og Detektivmagasinet, tyvlånt av  storebroren til en lekekamerat. Tegneserien Willy på eventyr gikk som fargelagte halvsider i Allers, og lokalavisa hadde Lyn Gordon og Mandrake på stripesidene. Sansen for det fantastiske var vekket. Så kom de amerikanske superheltene på seksti-og syttitallet, Superman, Lynvingen, Lynet, Fantastiske fire, Atom, Demonen, Edderkoppen ... for ikke å snakke om Heavy Metal i engelsk språkdrakt.

​

Et nytt univers åpnet seg da Bing & Bringsværd kuraterte norsk og utenlandsk science fiction for Gyldendals Lanterne-serie. I Oslo hadde bokhandlerne reoler med Arthur C. Clarke, Isaac Asimov, Clifford D. Simak, Anne Mc Caffrey, C. J. Cherryh, Robert Heinlein, Philip K. Dick, Frederik Pohl, Ursulla K Le Guin og Frank Herbert (han som skrev Dune). Og seinere, Lois McMaster Bujold, Wiiliam Gibson, Peter F. Hamilton og altfor tidlig avdøde Iain M Banks med Culture-bøkene.

​

Thrillere og krim var også på leselista, og sannelig snek det seg inn en og annen norsk skjønnlitterær tittel. Jeg vet egentlig ikke hvorfor, men av alle bøkene fra sytti- og åttitallet står Hoems Kjærleikens ferjereiser igjen som favoritt. Den ble nok en åpner for andre kvaliteter i litteraturen.

​

Av foretrukne forfattere kommer jeg på Alice Munro, J.G. Ballard, Somerset Maugham, Ray Bradbury, Ernest Hemingway, F. Scott Fitzgerald og Graham Greene, gjerne også Roald Dahl. Absolutt Kjell Askildsen, Øystein Lønn, Frode Grytten, Tore Renberg og Levi Henriksen her hjemme, pluss Alexander Kielland. Legger vi til romanene av verdensmester John Le Carré, begynner bildet av hva jeg liker å tre frem.​ Oj, jeg glemte danske Jan Sonnergard. Han var rå.

​

__________________________

​

Det blir aldri godt nok

Skriving er meditasjon og tankeflukt, skjerping av språk og logikk. Skriving stjeler tid og passer egentlig bare for genier og selvsentrerte. Minst to ting trengs for å bli utgitt. Du må være god over et visst nivå, og du må ha en dyktig redaktør. To write is human, to edit is divine, sier Stephen King. I tillegg hjelper det å skrive noe som selger eller passer i tida. Det hjelper også å være kjendis.

​

Noen sier de skriver det de har lyst til å lese sjøl. Jeg tror jeg gjør det, men jeg skriver også for leseren. Eller lytteren. Jeg tester stemmen i fortellingen om igjen og om igjen. Som regel lydløst.

​

Noen skriver fort og effektivt og klart til produksjon. De må være fantastiske mennesker. Jeg har aldri vært i nærheten av å skrive sånn. En time etter at setningene har falt på plass, er de håpløse. Enda verre ser de ut dagen etter, for ikke å snakke om uker og måneder seinere. Og da er tida moden for ny runde.​

​

Det blir aldri godt nok. Er det så farlig, da? Tekst er konsumvare. Tekst går ut på dato. Nåja, ikke helt sant. Antikkens tenkere og diktere står seg ennå. Samme med Shakespeare, Dante, Boccaccio, Goethe, Schiller, Ibsen et al. Enerne består. Uansett papyrus, papir, skjerm, sky, eller opplest. Vi andre, toerne, treerne og firerne er snart glemt.​​​